2005 2006 2007 2008 2009 2010

Tidligere hunder

Huset Elliots Vimsa

Født 13.11.04 i Luleå, Sverige

Røntgenresultater:
HD: A AD: U.A

Øynelyst: U.A. 31.10.07

Vi har fått Huset Elliots Vandringspris for 2005 for vår 1.premie på vår første jaktprøve!


STAMTAVLE

Huset Elliots
Vimsa
Rocksteady By NightTrendmaker's The Moose Is LooseSU(u)Ch NUCh
Boothgate's It's Showtime
Bradhams Show Stopper
Jadz Mail Order Madge
Trendmaker's Traffic JamSmart Fellow's Order From New York
Blondella Balanced Shades
SUCh NUCh
Rocksteady Day By Day
NUCh FinUCh
Tweedledum Murphy's Law
USCh CanCh
Beechcroft Danish Skydiver
Jaycourt Jingle Jangle
Rocksteady Look Sharp

NUCh Narjana's Ephraim

Shillohan Frealaf
LPl LPll SVCh
Huset Elliots Maxima
Int O NordUCh
Älvgårdens Black Wolf
Knorrs SjörövareSUCh
Älvgårdens Sea-Rover
Knorrs Coimbra
SUCh SVCh
Älvgårdens Yakima
SUCh FinUCh
Älvgårdens Brizard
SUCh FinUCh
Älvgårdens X-Princess
LPl SVCh
Ormrots Elvira
LPl SVCh
Karlsängens Fund of Experience
Smart Fellows Walk Of Life
Flockens Dream Of Paradise
Lillimar's MazurkaSUCh Sauranor
Älvgårdens Walla-Walla

Vimsa ble født i Luleå i Sverige 13.november 2004 i et kull på 8 svarte valper, 6 tisper og 2 hannhunder. Sine første leveuker bodde hun trygt og godt i valpekassa sammen med mamma Maxi. Jeg dro opp til kennelen 10.desember 2004 for å velge ut valp, kullet var da 4 uker. Det var en meget spent valpekjøper som dro opp til Luleå. Selv om jeg både hadde sett bilder av kullet og hadde fått beskrsivelser og rapporter fra Marie, er det noe med å se selv - og så skulle velge ut en hund man forhåpentlig skal ha og jobbe med i minst 12 år framover.

Det var en livlig gjeng som bodde i valpekassa, det myldret av svarte nøster ! Jeg satte meg ned ved kassa for å titte - heldigvis hadde jeg hele helgen på meg, så jeg hadde god tid til å vurdere valpene. Men det tok ikke lang tid før jeg hadde merket meg 2-kanskje 3 tisper som jeg likte spesielt godt. Det var et jevnt kull, en tispe var litt liten - men ellers var de andre meget jevne. Så skulle valpene ut av valpekassa for første gang, vi tok gjengen ut på kjøkkengulvet på sin første oppdagelsesreise. De var litt bredbeinte og usikre i ca 2 minutter, så stabbet de rundt og snuste og undersøkte og syntes det hele var veldig spennende. Jeg holdt et lite øye på de 2-3 tispene jeg hadde merket meg i kassa, men tittet også mye på de andre 3. De små ble fort slitne av utflukten, så etter en stund ble de "lagt" og hele gjengen sovnet promte! Dagen etter var det ut på kjøkkenet igjen, og nå var de jo verdensvante, behersket underlaget og tasset rundt hele kjøkkenet og undersøkte alt de kom over. Nå begynte de også å leke med hverandre - det var morsomt å se hvordan de taklet sin nye tilværelse.

Jeg synes at spesielt en av tispene var veldig fin, en tett og - i mine øyne - velbygget liten frøken. Hun var nysgjerrig, uredd men ikke dumdristig, veldig oppfinnsom og holdt søsknene i ånde - men kom også ofte bortom meg eller andre som satt på gulvet og ville kose litt og slappe av. Men jeg ville fortsatt vurdere de andre tispene også - når jeg var så heldig å kunne få velge fritt. Så jeg kikket og kikket, vurderte fram og tilbake - men hadde alikevel hele tiden et veldig godt øye til min favoritt.

Litt utpå lørdagen kunne jeg ikke holde meg lenger, og jeg sa fra til Marie hvilken tispe jeg gjerne ville ha. Det var så utrolig morsomt - for det var akkurat den tispa som Marie hadde tenkt på til meg! Lørdag kveld var det julemiddag for alle valpekjøpere (fra tidligere kull) som jeg var med på og hadde en hyggelig kveld sammen med en trivelig gjeng , pratet hund og spiste nydelig julemat. Resten av helgen satt jeg og beundret min lille, nye valp de stundene hun var våken. Søndag kveld satte jeg meg på flyet hjem - til en laaaang ventetid på hele 4 uker!

Så - endelig kom helgen da jeg skulle hente hjem Vimsa, jeg dro opp fredag morgen sammen med Anne Liten, som hadde lyst til å bli med og hente hjem vidunderet. Etter en koselig helg sammen med Marie og familien , og etter å ha truffet de fleste av de andre valpekjøperne som skulle ha kullsøsknene, kom da endelig dagen da vi skulle reise hjem til Tønsberg sammen, Vimsa og jeg. Litt kluss og diskusjon på flyplassen i Luleå angående størrelsen på reiseburet, gikk reisen ellers smertefritt. Litt piping var det nok inne i buret - Vimsa synes ikke ideèn med å reise fra mamma Maxi var spesielt god - og særlig ikke å bli sperret inne i et trangt lite bur. Men når vi vel var kommet opp i lufta, tok jeg henne på fanget, og da roet hun seg veldig. En liten tissepause i Stockholm, og så bar det inn på flyet igjen til Torp. På denne strekningen måtte hun finne seg i nå sitte i buret hele veien - de norske flyvertinnene lot seg ikke sjarmere av en bitteliten søt valp på samme måte som den svenske flyverten! Men fram kom vi, 5 timer fra dør til dør - det er egentlig ikke så verst! Når vi kom inn hjemme i Tønsberg, tasset hun rundt litt og undersøkte sitt nye hjem - så krøllet hun seg sammen i den nyinnkjøpte hundekurven - og sovnet som en stein!

Etter et par dager hjemme, tok jeg henne med på jobben. Jeg var litt spent på hvordan det ville gå, men jeg var bare nødt til å jobbe litt, da tidsfristen for innbetaling av arbeidsgiveravgift og lønns- og trekkoppgavene ventet. Det gikk over all forventning - hun lå i buret sitt og sov mesteparten av dagen - avbrutt av noen tisse - og matpauser.

Etter 1 1/2 uke tok jeg henne med opp i messehallen, der medlemmer i Tønsberg Hundeklubb trener lydighet og agility om vinteren. Inne i hallen var hun litt storøyd og litt preget av stundens alvor, men etter 10 minutter på min arm - ville hun ned og sjekke. Hun fikk hilse på mange snille hunder og mange folk var også bortom for å prate med henne, så hun syntes dette var et knakande fint sted. Vi gikk jevnlig i hallen hele vinteren, trente litt i en litt stille krok og satt mye og så på de andre mens vi selv trente passivitet, samtidig som hun ble sosialisert ved å hilse på mange koselige små og store hunder. Hun tror fremdeles at alle hunder er snille og forstår absolutt ingen ting hvis så ikke viser seg å være tilfelle. Bjørg Ørmen dukket også opp med sin gule labradortispe, Dinnie, som er nøyaktig 2 måneder eldre enn Vimsa. De to små ble straks perlevenner og er det fremdeles. Når Vimsa var ca. 3måneder kom Bjørg en kveld i hallen med en gave til oss - en kråke! Vi gikk ut og skulle prøve Vimsa på fugl for første gang. Kråka fikk seg en luftetur, og Vimsa styrtet fram, snuste litt på fuglen og apporterte så spontant! Jeg ble selvsagt kjempestolt og måtte ringe til Marie og rapportere! Vi fikk med kråka hjem, og i dagene som fulgte ble den apportert utallige ganger - Vimsa hadde fått sansen for vilt!

Når snøen hadde smeltet, var tiden inne for jakttrening! Vi hadde trent apportering av valpedummy både hjemme, i hallen og ute, nå skulle denne treningen videreføres og settes i system. Takk og lov for at jeg kjenner Bjørg! Hun er en erfaren labradoreier som hadde trent jakt og startet på utallige prøver med sine hunder. Flaks også at hun hadde valp omtrent på Vimsa's alder. Vi møttes i Håsken i Andebu stort sett en gang i uka, noen ganger også i helgene og trente i det terrenget Retrieverklubben i Vestfold leier der. Her lærte Vimsa og jeg om markeringer, fremadsendinger, felt og vannmarkeringer, alt dette var nytt for meg som bare hadde drevet med lydighet og bruks tidligere med mine schäfere. En ny verden åpnet seg - dette var morsomt! Jeg som hadde sagt til Marie at jeg kanskje kom til å prøve jakttrening - ble blitt av basillen og det hardt! Vi gikk et valpekurs i Tønsberg Hundeklubb, men det morsomste var nå jakttreningen - det var både Vimsa og jeg enige om . I mai fikk vi med oss en jaktkurs i Kongsberg Hundeklubb med Trond Gjøtterud. Her var vi mest observatører, men fikk trent litt også. Men det var lærerikt å se på hunder som hadde trent en stund og hvordan de trente.

Vi hadde også trent blodspor siden Vimsa var 2 1/2 måned gammel, det var også morsomt. Tidligere hadde jeg trent bruksspor, nå var det bloding og slep av rådyrkløv i sporet istedet for pinner! Våren gikk med til turer, viltspor, valpekurs og jakttrening - og Vimsa elsket alt sammen. Hun var så villig til å trene og var helt med på alt jeg fant på. I tillegg var vi på et par valpeutstillinger, som også gikk bra rent resultatmessig - dog syntes nok Vimsa at det morsomste med utstilling var å treffe mange andre hunder, det som foregikk inne i ringen med å gå pent i bånd og stå stille i opptil flere sekunder ad gangen var litt mindre morsomt. Men fin trening var det også.

Huset Elliot inviterte til jaktkurs i helgen4.-5.juni og Vimsa og jeg ville gjerne delta der. En fin anledning til både å lære mer om jaktbiten og til å hilse på Marie og familien igjen. Jeg kjørte bil opp, via Stockholm hvor jeg skulle overnatte hos Maria, som har Vimsa's bror Othello. Vi skulle også ha med Kattis med søster Vizka. Vi lesset inn bagasje og hunder og kjørte fra Stockholm ved 7-tiden om morgenen. Kjøreturen nordover gikk greit, vi var 3 til å bytte på kjøringen, og det gikk radig oppover på fine svenske veier. 11 1/2 time brukte vi på turen opp, da hadde vi stoppet relativt hyppig for å lufte hunder og et par spisepauser. Lørdag morgen kjørte vi ut til terrenget der vi skulle trene, vi var en bra gjeng - og vi ble delt i 2 grupper. En del av de litt eldre hundene dannet en gruppe, og Vimsa og hennes 4 søsken, samt et par nybegynnerhunder fra tidligere kull utgjorde vår gruppe. Instruktørene, Janne og Helèn Kalla presenterte seg selv og opplegget. Vi begynte med litt ren lydighet og gikk litt lineføring på linje med masse vendinger og holdter. Så snart Vimsa ble sluppet ut av bilen, satte hun nesa i bakken og bare snuste og snuste. Hun hadde vært veldig i farten tidligere på morgenen, da vi gikk en liten morgentur sammen Marie og hennes 4 hunder - deriblandt mamma Maxi og søster Visa. Men nå merket jeg det var vanskelig å få kontakt med henne - hun bare snuste og snuste. Jeg ble veldig usikker på hva dette var - var hun usikkert og dempet ved å snuse - eller var det virkelig noe å snuse etter på marken? Etter den lille lydighetstreningen forflyttet vi oss til et litt annet sted, og Helèn la ut et felt. Hun gikk rundt i terrenget og kastet opp dummies for hver ekvipasje. Det var veldig mange dummies ute, så hunden skulle ha god sjanse til å lykkes med funn. Været var fint med solskinn, og ikke altfor varmt. Vi som ikke var i aksjon, satt rundt i lyngen og kikket på. Da det var vår tur, gikk vi fram til Helèn som forklarte opplegget og som så gikk ut og kastet opp dummiene for Vimsa. Hun på sin side virket helt uinteressert - og holdt fremdeles på å snuse rundt. Jeg forsøkte å få henne til å følge med på hva som foregikk ute i feltet - men jeg fikk henne bare til å følge med sånn halvveis. Da alle dummies var kastet opp, sendte jeg Vimsa ut på søk. Hun gikk 2 skritt utover, sakte, sakte. Jeg sendte henne igjen - hun gikk ut to skritt, sakte, sakte. Jeg ble helt svett - her hadde jeg skrytt av hvor flink hun var på treningene hjemme i Norge! Helèn gikk nå ut og kastet opp en dummy igjen og jeg sendte Vimsa med en gang den landet. Nå lunket hun ut, kikket seg rundt, snuste - men plukket dummien forsiktig opp og sèg tilbake til meg. Helèn forsøkte en ny taktikk - hun lekte m ed dummien langs bakken for deretter å kaste den 2 meter bortover. Jeg sendte henne ut , men nå ville hun ikke gå ut i det hele tatt - bare snuste i bakken og ville helst stå bak mine ben. Jeg forsto absolutt ingen verdens ting - var dette virkelig miun hund? Jeg sa fra at jeg ville bryte, det var jo ingen vits i å fortsette slik. Marie kom bort og lurte på om Vimsa var blitt syk, og vi tenkte begge på hoggorm. Hun ble grundig undersøkt, men vi fant ikke noe galt. Marie foreslo at jeg skulle ta henne med til et vann i nærheten og forsøke om hun ville bade. kanskje hun holdt på å få heteslag?? Vimsa tuslet bak meg hele veien tilbake til bilen, snuste i bakken og virket helt utafor. Nede ved vannet, kviknet hun litt til og hoppet uti når jeg kastet en pinne i vannet. Jeg lot henne bade lenge og vel for å avkjøle henne, og det virket som om hun kom seg litt. Deretter dro vi opp igjen til de andre, som da var klare for lunsj. Vimsa virket litt bedre, men var langt fra sitt gamle jeg - så jeg lot henne ligge i bilen i skyggen med bakdøra oppe og hvile. Jeg ble med de andre for å kikke på hva de holdt på med etter lunsjen, men jeg var veldig urolig - og var tilbake for å sjekke hvordan det gikk med Vimsa i bilen mange ganger. Hun lå og sov, og hadde det fint baki bilen. Da dagens trening var over, samlet vi oss og pratet litt om dagens trening før vi dro hjem for dagen. Det viste seg da at et par av de voksne hundene også hadde vegret seg for å gå ut i terrenget der vi hadde feltet, og dette var hunder som instruktørene hadde sett "in action" før og som aldri hadde vegret seg for å gå ut i et felt. Vi vet ikke hva som gjorde at noen av hundene regagerte som de gjorde, men det kan nevnes at det er mye bjørn i området! Da vi kom hjem til Marie igjen, var Vimsa sitt gamle jeg og på kveldsturen var det full spiker igjen!

Dagen etter skulle vi gå en walk-up og vi ble delt inn i tre lag. Marie og Visa, Kattis og Vizka, Lis-Betrh og Elvis og jeg og Vimsa begynte. Vi sto på en linje, hundene var løse ved siden, Janne skulle være skytter, Helèn gikk bak og skulle bestemme hvilken hund som skulle sendes på apport og vi hadde en kaster i hver ytterkant av linjen. Så gikk vi sakte på linje etter Janne, han var jeger og snek seg fram og plutselig fyrte han av et skudd og den ene av kasterne kastet en dummy. Så sendte Helèn ut en ekvipasje som hentet dummien og leverte til fører - og vi fortsatte linjen forover. Sånn holdt vi på, og det gjaldt å følge med både på linja som skulle være mest mulig rett og på Janne hvor han gikk og i hvilken retning han skjøt, på kasteren og hvor dummien landet og samtidig passe på at hunden også gikk ved fot og også fulgte godt med. Og hunden skulle selvsagt bare sendes når Helèn sa fra - det var virkelig morsomt! Så sendte Janne plutselig et skudd bakover, og vi måtte få med hunden på en vending og rekke å se skuddretning og hvor dummien landet - både hund og fører. Så var det skudd bak oss igjen, vending på ny - her gjaldt det å ikke sove i timen! Det var kjempegøyalt, men slitsomt - man måtte være topp konsentrert hele tiden. Og hundene var jo ikke så gamle - bare 6 måneder gamle - men de jobbet og jobbet, konsentrerte seg, fulgte bra ved siden, satt fint helt til de fikk kommando (tror det var kun 2-3 knallstarter totalt) , søkte fint og kom raskt tilbake til fører. Vimsa var helt i støtet, dette var moro og hun var heldigvis sitt gamle, ivrige jeg - og hun jobbet som en helt. Jeg husker ikke helt hvor mange dummier hver hund hentet, men det var mange - så vi fikk virkelig kjørt oss. Men det var fantastisk moro! Etterpå kunne vi slappe av og se på de 2 andre lagene som hadde det samme opplegget. Jeg var utrolig glad for at Vimsa fikk vist seg litt fram og at vi fikk vært med på noe av kurset ihvertfall. Vi trente også vannmarkeringer denne dagen, og det gikk kjempefint. Vimsa hadde svømt for første gang uka før vi dro, men hun la i vei som ingen ting og som om hun hadde svømt i flere måneder.

Dagen etter, som var Svenska Flaggans Dag - tilsvarende vår 17.mai - hadde Marie arrangert en liten kennelkonkurranse med litt lydighetsøvelser (som f.eks å gå slalom mellom kon hvor det var plassert en halv grillpølse på hvert kon - en skikkelig utfordring for en matglad hund), en vannmarkering , et felt og en landmarkering. Det var en del av deltakerne som hadde litt problemer med lydigheten og innkallingen, så konkurransen tok sin tid. Været var grått og trist med regnbyger denne dagen, men vi holdt motet oppe og hadde en fin dag, været til tross. Det gikk veldig bra for Vimsa, og vi havnet på en 2.plass - slått med ett poeng av kullbror Othello. Til tross for den svært labre innsatsen på lørdagen, hadde Vimsa og jeg hatt et bra kurs med flinke instruktører, vi hadde truffet mange hunder fra flere av kennelens kull (noe som alltid er morsomt), vi hadde pratet med mange hyggelige hunde eiere (jeg blir nesten ikke mobbet med Norges-vitser engang :), kort sagt vi hadde hatt et kjempefint opphold . Og så var det veldig, veldig hyggelig å treffe Marie, hennes mann Patrik og deres tre barn! Litt senere denne dagen kjørte vi inn til byen for å hente pizza og da så vi et idrettslag som var ute og plukket søppel langs veiene!!! Det skulle tatt seg ut om noen hadde så mye som forslått det her i Norge på en 17.mai???? Vedkommende hadde blitt lagt inn akutt på psykiatrisk!

Jeg hadde meldt oss på jaktkurs i Hemsedal siste uka i juli, en årlig foreteelse i regi av Retrieverklubben, avd. Bergen og Omegn - etter sterke anbefalinger fra Bjørg. Hun skulle også delta der sammen med sin unge hund, Dinnie. Men selvsagt, uka før vi skulle reise får Vimsa løpetid. Vi fikk da ikke delta, kun være observatører. Det var jo så dårlig timing at det var til å grine av. Jeg hadde kommet på gruppe sammen med Bjørg og to andre og vi 4 hadde fått en dyktig instruktør fra Danmark, Hans Jørgen Bilstrup. Men, den første løpetiden er jo ikke lett å forutse, så jeg dro oppover med friskt mot for å lære. Opplegget i Hemsedal var supert, 4 stykker på en instruktør er jo overlegent! Jeg og Vimsa bodde i en hytte, helt grei med et soverom, stue og kjøkken. Så var det trening 3 1/2 time hver dag, onsdag var det hviledag. Vimsa måtte sitte i bilen mens de andre på gruppa trente, men jeg var med hele tiden og forsøkte å suge til meg så mye lærdom som overhodet mulig. I og med at ikke jeg hadde hund, kunne jeg jo kaste desto mer - fint for de andre på gruppa. Hans Jørgen viste seg å være en bamse av en danske, meget dyktig og svært munter og spøkefull - så vi hadde det veldig morsomt på treningene. Været var veldig varierende, fra stekende sol til øsregn og tordenvær. Terrenget var fantastisk flott - det hendte at vi måtte jage noen vel inn påslitne sauer - men ellers var det supert. Jeg forsøkte å trene litt med Vimsa på det de andre hadde gjennomgått på dagens trening på ettermiddagen - i et annet terreng for ikke å ødelegge for andre som hadde hannhunder - men hun var i grunnen så preget av løpetiden, at jeg ganske fort la det prosjektet på is. Hans Jørgen forsøkte også å hjelpe meg litt etter lunsj et par av dagene - men det ble samme resultat der! Selv grunnleggende apportering var plutselig et mysterium for henne, sukk,! I og med at det var trening før eller etter lunsj, fikk vi mye tid til andre aktiviteter - og Vimsa og jeg tok en del turer på fjellet rundt Hemsedal. Noen turer alene, og andre sammen med Bjørg og Arne Magnar og Bjørg's venninne Reidun og Martin. På kveldene var det felles samling med alle kursdeltakere med prat om dagens treninger, utloddning og generell hundeprat. Jeg ble også med på en bowlingkveld sammen med mine "fjellturkamerater", men jeg må nok si at jeg nok hadde en litt spesiell spillestil som vakte atskillig munterhet. Jeg presterte nemlig å ramle i banen to ganger og å slenge bowlingkula feil vei en gang!! Jaddda! Uka gikk utrolig fort, og snart var det tid for å vende nesa hjemover igjen. Jeg synes jeg hadde lært veldig mye, og var veldig fornøyd med kurset - selv om jeg selvfølgelig helst hadde deltatt med hund. Men siden Bjørg og jeg trener mye sammen og begge hadde vært på samme kurs, så har vi fortsatt å trene på mye av det vi lærte av Hans Jørgen - og vi må si oss fornøyde med att vi begge har tatt en 1.premie på jaktprøve høsten 2005!

Jeg hadde meldt på til årets siste jaktprøve - i regi av NRK, avd Oslo - som ble avholdt på Lier. Dommer i unghundklassen var Torstein Rudi. Oppmøtet var satt til kl. 0800, Bjørg skulle også delta med Dinnie, som hadde rukket (hun er 2 måneder eldre enn Vimsa) å starte flere ganger, og som allerede hadde oppnådd 1.premie. Jeg var ved ganske friskt mot når jeg ankom prøvestedet, treningen etter Hemsedal hadde gått bra . Men Vimsa var jo ikke mer enn drøye 10 måneder og dette var vårt første start, så dette kunne gå begge veier - enten veldig dårlig eller veldig bra - eller noe midt i mellom. Startrekkefølge ble trukket, Dinnie fikk start nr. 4 og jeg start nr. 6. Dette var ikke ideelt - Bjørg og jeg ville gjerne se hverandres prøve. Så gikk vi inn til selve prøveområdet for å bli briefet for prøven. DA begynte jeg å angre på at jeg i det hele tatt hadde meldt meg på. Prøven var lagt opp ganske krevende, og jeg synes plutselig at alle de andre så så proffe og rutinerte ut - så jeg ble mer og mer betenkt. Ville Vimsa virkelig klare dette, jeg synes det begynte å se svart ut. Hmmm, burde jeg egentlig bare dra hjem med en gang, rett og slett?? Jeg ble igjen i området og så på de første ekvipasjene, noen gikk det bra for og andre gikk det litt mindre bra for. Så var det Bjørg og Dinnie. Prøven startet med to enkeltmarkeringger, relativt nære. Dinnie hadde god fart ut på første markering men var litt ukonsentrert , så hun løp altfor langt ut - men fikk tatt seg inn og hentet den første kråka. Den andre markeringen gikk litt bedre, men så måtte jeg gå og lufte Vimsa og gjøre meg klar til det ble vår tur. Det viste seg att Dinnie hadde gjort et veeeldig langt søk ut på feltet - så langt at hun hadde vært over i prøveområdet til nybegynnerklassen og hentet en vannapportering der som vaar blitt liggende på vann!

Jeg hentet Vimsa og luftet henne - vi hadde god tid og vi gikk litt rundt og forsøkte å forberede oss så godt som mulig. Jeg bestemte meg for å jobbe med meg selv for å forsøke å støtte henne så godt jeg kunne og la henne jobbe og fokusere på en ting ad gangen. Jeg visste jo at hun KUNNE - det hadde jo treningene vist. Med dette i tankene gikk jeg inn til oppsamlingsplassen . Etter en liten ventestund, var det vår tur. Jeg var ganske blek om nebbet da vi gikk fram og hilste på dommeren, men nå var det bare å la det stå til - ingen vei tilbake. Første øvelse var 2 enkeltmarkeringer på land. Jeg stilte opp Vimsa, nikket klart - og skuddet gikk. Vimsa satt spent og fulgte med hvor fuglen landet - jeg sendte henne ut og hørte selv hvor skjelvende stemmen min var. Vimsa fant kråka med en gang og kom rett tilbake til meg og leverte i hånden. Motet steg - hun jobbet som om vi var på trening og virket overhodet ikke berørt av at vi var på et fremmed sted, av funksjonærene eller tilskuerne. Vi gikk noen meter fram til neste landmarkering, som også gikk kjempefint. Så var det en liten transportstrekke til feltsøket. Vimsa gikk ganske bra fri ved foten fram til feltet, som var lagt veeeldig nærme vann - fristende for en badeglad retrieverjente! Det var lagt ut 5 forskjellige slag av vilt, en due, en måke, en kråke, en and og en kanin. Det var ikke mulig å se hele feltet, men jeg ble fortalt at det var et dike et godt stykke inne i feltet og at hunden var nødt til å gjennomsøke absolutt hele feltet for å få med seg alt viltet. Vi satte igang, og jeg sendte ut Vimsa på første søk. Hun fant en fugl ganske raskt og kom fint inn til meg og leverte i hånden. Jeg roste henne og sendte ut på nytt. Hun gikk fint ut og ble borte i den tette vegetasjonen - men det varte ikke lenge før hun var på vei inn igjen med vilt. Jeg roste henne igjen , og sendte henne ut igjen i en litt annen retning. Hun kom inn igjen med sitt tredje funn og jeg merket at jeg ble roligere og slappet mere av. Jeg tok meg god tid, roste henne og sendte ut igjen etter å ha forflyttet meg noen meter. Denne gangen gikk hun rett ut i retning vannet - hjelp! Men jeg fløytet på henne og sendte henne ut i feltet igjen. Hun lystret umiddelbart og forsvant igjen ut av syne, ble lenge vekk og jeg hørte bare at det knaket inne i bushen. Så kom hun slepende med en kanin - dagens fjerde vilt. Jeg hadde egentlig ikke trodd at hun ville orke å gå ut igjen etter tredje eller fjerde funn, men hun forsvant fint ut da jeg sendte henne på leting etter den siste fuglen. Jeg var veldig fornøyd med hennes innsats så langt, kastet et blikk bakover mot publikum og fikk "tommel opp" av Bjørg. Takk for den! Denne gangen ble Vimsa veldig lenge borte synes jeg, jeg forsøkte å se hvor hun kunne være - men det var håpløst å se noe som helst - bare å vente! Men så kom hun springende med den siste fuglen, en and og leverte til meg. Hun hadde tømt feltet - jeg var imponert og stolt over henne! Nå var det transportetappe fram til vannmarkeringene - nå var hun så giret at det som skulle være fri ved foten nok ble mer av typen fri foran foten! Nå var det 2 enkeltmarkeringer på vann og vi stilte oss opp på anvist sted. Skuddet gikk og fuglen falt - jeg kommanderte og Vimsa gikk fint i vannet, svømte bra ut og hentet måken. Hun måtte dra seg opp på land med måka i munnen, men så slapp hun fuglen og ristet seg - før hun plukket opp fuglen igjen og avleverte. Samme på neste markering, som var en del lengre. Her slapp hun også etter å ha kommet opp på land igjen. Muligens var jeg for passiv her, kanskje skulle jeg ha møtt henne ved vannkanten, men jeg var litt usikker på om jeg ville få kjeft av dommeren. Siste post var en fremadsending nede ved vannkanten. Også en felle synes jeg. Det ville kanskje være naturlig at hunden gikk i vann igjen nå, så jeg var veldig spent da skuddet gikk. Her var fuglen lagt ut på forhånd. Men vi hadde trenet veldig mye på å gå rette linjer - en ting som Hans Jørgen i Hemsedal hadde terpet veldig på. Så jeg pekte ut retningen for henne og sendte henne ut. Hun gikk nydelig ut - rett og fint - søkte og fant fuglen og kom og avleverte til meg. Himmel, så stolt jeg var av henne - jeg holdt på å sprekke! Hun fikk masse ros, men hun virket mest interessert i å jobbe videre!! En oppsummering fra dommeren konkluderte med at vi var på premielisten! Så det var bare å smøre seg med tålmodighet og vente og se hvilken premiegrad det ville bli. Men jeg var så forsøyd og stolt over min lille hund så jeg holdt på å sprekke, hun hadde levert en - i mine øyne - en utrolig bra prestasjon. Det var en stor opplevelse for meg å se hvor fokusert, villig og tent hun hadde vært på å jobbe, og hvor morsomt hun syntes det var! Jeg gikk en tur i skogen for å roe ned og for å ringe til oppdretter Marie, som satt i Luleå og ventet spent på rapport. Deretter var det bare å vente - klokka var vel ca halv to når unghundklassen var ferdig.Men dommeren skulle også dømme Eliteklassen, så premieutdelingen måtte vente til også den klassen var ferdig. Jeg benyttet sjansen til å se på elitehundene, og det var meget imponerende. Spesielt morsomt var det å se på Bjørgs oppdretter, Berit Lund som gikk med sitt eget oppdrett Pashkiras Afrodite Apporter. Denne hunden er blitt beste Dual Purpose Labrador 3 år på rad. Afrodite imponerte stort med sitt arbeide gjennom hele prøven, kjempefint feltarbeide i et veldig stort felt og med DE lange dirigeringene både på land og på vann. Himmel og hav, for noen lange avstander hunden ble dirigert på i denne klassen! Dirigering ut i ruta i eliteklassen i lydighet kan bare gå og legge seg - her var det minst 200 meter lange strekker, ut i vann, over land og ut i vann igjen. Jeg fikk gåsehud på ryggen av å se på, det var så flott. Afrodite fikk sin tredje førstepremie i eliteklassen denne dagen, og fikk godkjent praktisk jaktprøve et par uker senere og ble dermed Norsk Jaktchampion.

Ved sekstiden var eliteklassen ferdig og premieutdelingen kunne begynne. Bjørg hadde reist hjem, hun skulle på jobb på kvelden. Dommeren begynte å lese premielistene bakfra. Da han kom til 5.plassen, leste han opp Bjørgs navn - hun hadde fått en 2.premie og dessverre ikke fått noen ekstrapoeng for Dinnies superlange feltarbeide! Jeg gikk fram for å ta med kritikken for henne, og dommeren sa da at jeg bare kunne bli stående. Jeg trodde da at jeg også hadde fått en 2.premie og hadde akkurat begynt å glede meg over det - da jeg hører at han sier at jeg hadde fått en førstepremie!! Jeg holdt på å besvime - en 1.premie !!! Og det på vår første jaktprøve - både for Vimsa og meg! Og Vimsa som bare var litt over 10 måneder! En veldig fin kritikk og 1.premie - det var ikke til å tro. Nå var jeg like jublende glad som jeg hadde vært nervøs og blek om nebbet tidligere. Så snart snart premieutdelingen var over, kastet jeg meg på telefonen opp til Marie - som ble like glad som meg! Hun hadde også tatt en førstepremie med Vimsa's kullsøster - Huset Elliots Visa 14 dager tidligere. Til slutt på jeg få nevne av Vimsa og jeg fikk Huset Elliots Vandringspris for 2005 for vår 1.premie denne dagen. En fantastisk dag!

Høsten gikk med til videre jakttrening, men etter at vi hadde vært på jaktprøven, ble sporarbeidet intensivert. Målet var å starte på en viltsporprøve og selvsagt var også en 1.premie et lokkende mål. Vimsa gikk bra, og snart gikk hun 24 timer gamle spor. Bjørg og Dinnie trente også, og vi trente også en del sammen. Bjørg fikk sporet (!) opp en dommer som sa seg villig til å dømme, og vi dro ned til ham en dag midt i uka. På viltspor kan man ha 2 førstepremier i såkalt bevegelig prøve (der man avtaler med en dommer som først legger sporet og etterpå dømmer ekvipasjen) og en førstepremie fra en terminfestet prøve for å få et viltsporchampionat. "Vår" dommer hadde lagt ut sporet kvelden før, og vi var det på ettermiddagen, så de var vel ca 18 timer gamle. Vimsa skulle gå første spor, vi vi startet med friskt mot - i den villfarelse at dette skulle gå veldig bra. Det gikk ikke bra i det hele tatt! Jeg har gått mange spor med mine to schäfere - riktignok var det bruksspor, men allikevel mener jeg selv at jeg har god sporerfaring. Og Vimsa som hadde gått så bra på trening - hun gikk litt på sporet og litt av sporet, litt sine egne veier og så innpå sporet igjen, sa dommeren etterpå. Jeg leste henne som at hun gikk spor, men det er jo selvfølgelig meget mulig at det hadde vært rådyr i skogen og at hun gikk ferskspor. Ikke vet jeg, men vi brøt til slutt etter at dommeren for n'te gang hadde sagt at vi gikk feil. Litt bedre gikk det med Bjørg og Dinne, som fikk en tredjepremie - etter at også Dinne hadde hatt store problemer i vinklene. Vi var skuffet begge to - det ble dårlig med førstepremier på oss! Men skam den som gir seg - neste år gir nye muligheter, og vi kommer igjen!

På utstillingsfronten gikk det bedre. Vi stilte ut på dobbeltutstillingen på Holemoen i slutten av august, der den ene dagen var spesialutstilling med engelsk dommer. Vimsa fikk førstepremie i juniorklassen begge dager med fin kritikk, så vi var veldig fornøyde. I november stilte vi også ut, denne gang på Kongsberg for en finsk dommer, ogsså denne gang fikk vi rød sløyfe.

I begynnelsen av oktober deltok vi på klubbmesterskapet i Kongsberg som gjestedeltakere. Konkurransen var lagt opp som en working test med 4 poster, så max poengsum var da 80. Bjørg og Dinnie vant nybegynnerklassen og jeg og Vimsa ble nr. 3 med 73 poeng. Working test er en slags jaktprøve, men med dummy istedet for vilt. Det var poster med vannmarkering, landmarkering, felt og fremadsending, og Vimsa jobbet veldig godt gjennom hele konkurransen.Det ble en lang dag i et tungt og trist vær med regn og tåke, men man merker ikke så mye til det når man har det gøy!

Jeg hadde bestemt meg for å trene lydighet i Messehallen i vinterhalvåret, og ville da trene på Klasse 1 gruppa. Imidlertid hadde vi ikke trenet noe lydighet, bortsett fra det vi hadde bruk for til jakttreningen, så tiden var virkelg inne for å ta et krafttak på dette området. Vi meldte oss derfor på til lydighetskurs hos Gro Hauge, en venninne fra Tønsberg Hundeklubb som bl.a har vært nordisk mester! Bjørg og Dinne deltok også. Gro er kjempeflink og klarte å lære oss ganske mye i løpet av høsten. Vårt mål for 2006 er å starte i Klasse 1, så får vi se hvordan det går.

Året 2005 var vært begivenhetsrikt, mye har hendt, mye har vi vært med på - mye opp og litt ned har det gått - men vi har hatt det veldig moro sammen, Vimsa og jeg. Hun har vist seg som en ekte dual-labbe synes jeg - kan hevde seg både på egenskaper og utseende!

Til slutt i denne oppsummeringen av året 2005, må jeg bare skrive noen ord om kennelen Vimsa kommer fra. Kennel Huset Elliot ligger i Luleå i nord-Sverige og innehaver er Marie von Heijne. Hun driver oppdrett av Dual Purpose Labradorer, og er en energisk og engasjert oppdretter. Hun følger opp sine valpekjøpere på en utrolig måte, og man kan alltid ringe henne for å spørre om råd eller med en liten rapport om hvordan det går. Hun er alltid like blid og glad for at man ringer, selv om det er med en sånn liten ting som når Vimsa hadde apportert fugl for første gang! Så tusen takk for tilliten og for at jeg fikk velge verdens beste og fineste Labrador - VIMSA.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Send mail til designer